Hvordan sjelen til et menneske mottar den Guddommelige Kjærlighet, og hva Dens effekt er, og hva er en bortkommen sjel

Jeg er her, Jesus 

Jeg kommer i kveld for å forteller deg at du er i en mye bedre tilstand enn du var i sist kveld og, faktisk, har vært på noen foregående kvelder. Jeg ønsker å skrive til deg en melding om spørsmålet hvordan sjelen til et menneske mottar den Guddommelige Kjærlighet, og hva Dens effekt er, selv om sinnet deretter vil kunne hengi seg til de trosoppfatninger som kan ha en tendens til å hindre veksten av sjelen. Dessuten, hva er en bortkommen sjel?

Som du vet, innstrømningen av denne Kjærligheten er forårsaket av den Hellige Ånds skjenkelse som respons på oppriktig bønn og lengsler. Jeg mener bønn og lengsler for Kjærligheten Selv, og ikke bønner for de materielle fordelene som mennesker oftere og mer naturlig spør etter og ønsker. Bønnene til mennesker om de tingene som har en tendens til å gjøre dem suksessrike og lykkelig i deres naturlige kjærlighet blir også besvart, hvis det er best at de blir det. Men disse er ikke bønnene som bringer den Guddommelige Kjærligheten eller får den Hellige Ånd til å virke i mennesker.

Når bønnene til den ærlige, inderlige sjel stiger opp til Faderen, blir den sjelen åpnet opp til innstrømningen av denne Kjærligheten. Sjelens persepsjoner forstørres og kommer mer i forbindelse med betingelsene eller innvirkningen som alltid akkompagnerer tilstedeværelsen av denne Kjærligheten. I samsvar, Dens inntredelse inn i sjelen blir lettere og, ved Dens mottakelse, mer merkbar for sjelssansen. Jo alvorligere bønnen er og oppriktige lengslene er, jo snarere kommer tro. Og med denne troen kommer forståelsen at den Guddommelige Kjærlighet er gjennomtrengende i sjelen. 

Når den Guddommelige Kjærligheten først finner en anbringelse  i sjelen, blir sjelen, som om den var, en forandret substans (i den grad at den mottar Kjærligheten og tar del i essensen av den Kjærligheten). Og som vann vil kunne bli farget av en ingrediens fremmed for denselv, som forandrer ikke bare dens utseende men også dens kvaliteter, slik forandrer denne Guddommelige Kjærligheten utseendet og kvalitetene til sjelen. Og denne forandring av kvaliteter fortsetter alltid deretter. De naturlige kvaliteter av sjelen, og essensen til Kjærligheten blir en og forent, og sjelen er gjort alt i alt forskjellige i dens bestanddeler fra hva den var før innstrømningen av Kjærligheten - men dette bare i utstrekning av den mottatte Kjærligheten.

Når denne Kjærligheten øker i kvantitet, blir forandringen og forvandlingen samsvarende større.
Til slutt kan forvandlingen bli så stor at hele sjelen blir en ting av Guddommelig Essens - et vesen av Guddommelighet - og deltaker i Dens faktiske natur og substans.

Når denne Kjærligheten først inntrer og virkelig besitter sjelen, og arbeider for den nevnte forandringen, forlater eller disassosierer aldri Kjærligheten seg fra sjelen. Dens karakter av Guddommelig Essens forandres aldri tilbake til den av den rene naturlige kjærligheten. Og i den grad Den er tilstede har ikke synd og feil noen eksistens. Slik er det fordi det er like umulig for denne Essensen og synd og feil å okkupere de samme delene av sjelen på samme tid som det er for to materielle objekter å okkupere det samme stedet på samme tid, som deres filosofer sier.

Guddommelighet gir aldri plass til det som ikke er av det Guddommelige. Mennesket arbeider henimot oppnåelsen av det Guddommelige når han forfølger Veien foreskrevet for å fremskaffe den Guddommelige Natur. Og når han fremrykker og oppnår en porsjon av dette Guddommelige, uansett hvor lite, kan han aldri gå samme vei tilbake i den grad at han kvitter seg med tilstedeværelsen av denne Forvandlende Essensen.

Men dette betyr ikke at et menneske ikke kan miste bevisstheten om eksistensen av denne Essensen inni sin sjel, for det gjør han ofte. Hengivenheten til hans jordiske apetitter og onde ønsker plasserer ham i en tilstand hvor han kan slutte å ha bevisstheten om eksistensen av den Guddommelige Kjærligheten i sin sjel. Og for ham selv vil det være som om han aldri hadde hatt noen opplevelse om forandringen jeg snakker om.

Og mens denne Kjærligheten aldri kan bli utslettet av det onde som mennesket kan hengi seg til, eller ved de mentale trosoppfatninger som han kan tilegne seg, kan likevel progresjonen til denne Kjærligheten i sjelen hans bli holdt i sjakk og stagnere, som om den ikke lenger eksisterte. Og synd og feil kan oppstå igjen for å bli de eneste dominante elementene i hans liv og vesen. Men likevel, når først besittet, kan ikke Kjærligheten bli trengt ut av hans sjel av synd og feil, uansett hvor dype og intense disse to kan være.

Jeg vet at dette kan synes rart og umulig for et menneskets intellektuelle tenkning, og at det ikke er i samsvar med hva som har blitt tilskrevet meg i min lære om at en sjel kan komme bort. Likevel, en sjel som først har mottatt denne Guddommelige Essens kan ikke komme bort, selv om dens oppvåkning fra sin dvale-tilstand og dens forståelse av nærværet og livet til denne Kjærligheten kan bli veldig forsinket av synd og feil og misvisende trosoppfatninger. Og mye lidelse og mørke vil kunne måtte bli utholdt av sjelen som er plaget av slike tilstander.

Men jeg må ikke bli forstått til å mene av dette at en sjel ikke kan komme bort, for det kan den. Mange sjeler har blitt og vil komme bort, og mange vil forstå dette faktum når det er for sent.

Nå, hva er en bortkommen sjel? Det er ikke det at et menneske faktisk kan miste i betydningen å bli berøvet eller separert fra den, eller til og med mistet i forhold til hans mulige mistede bevissthet om den. For mens han kan tro at han har mistet sin sjel til tider, i betydningen av å ikke ha noen, tar han likevel feil i denne troen. Sjelen, som er mennesket, kan aldri bli separert fra ham selv. Og så lenge han lever i den fysiske kroppen eller i det åndelige legemet, vil sjelen være med ham. Og likevel, han kan ha en sjel, bevisst eller ikke, og på samme tid kan han ha mistet den. Dette kan synes som et paradoks for det menneskelige intellektet eller for intellektet til en ånd, men det er sant.

Så hva er en bortkommen sjel? Når Gud gav mennesket en sjel, var denne sjelen skapt i bildet, men ikke i Substansen til dens Skaper. Og på samme tid var det skjenket ham privilegiet av at den sjelen blir Substansen til Faderen og, til en viss grad, Guddommelig, og berettiget og kapabel til å leve i det Himmelske Riket til Faderen, hvor alt er av Hans Guddommelige Essens og Natur.

Når de første foreldrene forspilte det privilegiet ved deres handling av ulydighet, mistet sjelene deres muligheten til å bli av den Guddommelige Natur, og ett med Faderen i Hans Rike. De mistet ikke dermed den naturlige sjelen, som var en del av deres skapelse, men den del av deres sjeler som hadde muligheten til å oppnå Essensen av Guddommelighet og Udødelighet som Faderen har.

Som jeg har sagt hittil, dette store privilegiet var gjeninnsatt til menneskeheten med mitt komme, og den bortkomne sjel ble igjen objektet for menneskets helbredelse; og nå har mennesket det privilegiet som de første foreldrene hadde før deres fall. Men mennesker kan også miste det sånn som de gjorde. Slik som de første foreldrenes sjeler kom bort inntil de mottok den Guddommelige Essensen til Faderen inn i dem, slik er det med mennesker nå. Deres sjeler er bortkomne inntil og med mindre de mottar denne Guddommelige Essensen deri. Og som de første foreldrene forspilte sitt privilegium av å ha sine sjeler gjort til en levende, Guddommelig substans ved deres ulydighet og avvisning, slik vil mennesker nå forspille sitt privilegium til å frelse sine sjeler fra separasjon fra den Guddommelige forening med Faderen ved den samme ulydighet og avvisning.

Den bortkomne sjel er så virkelig som sannhetene om Faderens uforanderlige lover. Og bare ved virksomheten til den Guddommelige Kjærligheten kan den bortkomne sjel bli til den funnede sjel. 

Mennesker kan tro og undervise at det er en del av det Guddommelige inni dem som vil forårsake deres sjeler til å utvikle seg inntil de når en tilstand av Guddommelighet som vil gjøre dem en del av Guddommeligheten til Faderen. Men de tar alle feil i slik tenkning. For mens mennesket var den største skapningen til Gud, den mest perfekte, og skapt i Hans bilde, er det likevel ingen del av det Guddommelige i mennesket. Og ved ikke å ha noen del av det Guddommelige, er det totalt umulig for ham å utvikle en besittelse av det Guddommelige. Han alene, uansett hva hans utvikling måtte være, kan aldri bli større eller mer perfekt, eller av en høyere natur, enn han var ved sin skapelse.

Det Guddommelige kommer ovenfra. Og når det først er innplantet i et menneskes sjel, er det ingen grenser for Dens utvidelse og utvikling, selv i de Guddommelige Himler. La alle mennesker søke denne Kjærligheten og det vil ikke være noen bortkomne sjeler. Men dessverre, mange vil ikke gjøre det, og de åndelige himler vil bli fylt av bortkomne sjeler som mangler den Guddommelige Essensen til Faderen. 

Jeg har skrevet nok for i kveld, og jeg er tilfreds med måten du har mottatt min melding. Fortsett å be til Faderen for mer og mer av Hans Guddommelige Kjærlighet, og alle dine bønner vil bli besvart. Du vil snart forstå, med sikkerheten som kommer fra den bevisste besittelse av den Guddommelige Essens, at din sjel ikke er bortkommen og aldri vil bli.

Så, med all min Kjærlighet og velsignelser, vil jeg si god natt og Gud velsigne deg.

Din bror og venn,
Jesus 

• previous message ...Jesus er ivrig etter at menneskeheten skal slutte å tilbe ham som Gud
• next message ...Kristus kan være i deg, hva det betyr